Mahatma Gandhi

Originale engelske versjonen: http://southasia.ucla.edu/history-politics/gandhi/

Vinay Lal

Mohandas Karamchand Gandhi ble født i byen Porbander i delstaten hva er nå Gujarat 2. oktober 1869. Han hadde sin skolegang i nærheten Rajkot, hvor hans far fungerte som rådgiver eller statsministeren til den lokale herskeren. Selv om India var da under britisk styre, over 500 riker, principali
ble bånd, og stater lov autonomi i nasjonale og indre anliggender: disse var de såkalte ‘innfødte tilstander’. Rajkot var en slik tilstand.
Gandhi senere spilt inn de første årene av sitt liv i hans ekstraordinære selvbiografi, Min historie Eksperimenter med sannheten. Hans far døde før Gandhi kunne fullføre sin skolegang, og tretten ble han gift med Kasturba [Eller Kasturbai], som var på samme alder som Mohandas selv. I 1888 Gandhi sette seil for England, hvor han hadde bestemt seg for å forfølge en grad i lov. Selv om hans eldste protest kunne Gandhi ikke bli forhindret fra å forlate; og det sies at hans mor, en gudfryktig kvinne, gjorde ham love at han ville holde seg borte fra vin, kvinner og kjøtt under sitt opphold i utlandet. Gandhi etterlatt sønnen Harilal, deretter et par måneder gammel.
I London, Gandhi møtte teosofer, vegetarianere og andre som var desillusjonert ikke bare med industrial, men med arven fra opplysningstiden trodde. De selv representerte frynser elementer av engelske samfunnet. Gandhi ble sterkt tiltrukket av dem, som han var til tekster av de store religiøse tradisjoner; og ironisk nok er det i London at han ble introdusert til Bhagavadgita. Også her Gandhi viste besluttsomhet og målbevisst arbeid for sin hensikt, og oppnådd sitt mål om å fullføre sin grad fra Inner Temple. Han ble kalt til baren i 1891, og selv innrullert i High Court of London; men senere det året han forlot for India.

Etter ett år med en ikke særlig vellykket advokatpraksis, bestemte Gandhi å akseptere et tilbud fra en indisk forretningsmann i Sør-Afrika, Dada Abdulla, til å bli med ham som en juridisk rådgiver. Unbeknown til ham, var dette til å bli en meget lange opphold, og helt Gandhi var å bo i Sør-Afrika i over tjue år. Indianerne som hadde vært bosatt i Sør-Afrika var uten politiske rettigheter, og var generelt kjent av nedsettende navnet ‘coolies’. Gandhi selv kom til en bevissthet om den skremmende kraft og raseri av europeisk rasisme, og hvor langt indianere var fra å bli betraktet fulle mennesker, når han da kastet ut av en førsteklasses jernbane kupé bilen, selv om han holdt en førsteklasses billett, i Pietermaritzburg. Fra denne politiske oppvåkning Gandhi var å dukke opp som leder av det indiske samfunnet, og det er i Sør-Afrika som han først innførte begrepet Satyagraha å betegne sin teori og praksis av ikke-voldelig motstand. Gandhi var å beskrive seg selv i særlig grad som en votary eller søkere av Satya (sannhet), som ikke kunne oppnås annet enn gjennom ahimsa (ikke-vold, kjærlighet) og brahmacharya (sølibat, streve mot Gud). Gandhi unnfanget av sitt eget liv som en serie eksperimenter for å smi bruk av Satyagraha på en slik måte at det gjør det undertrykker og undertrykte både anerkjenne deres felles bonding og menneskeheten: han anerkjent, er frihet bare frihet når det er udelelig. I sin bok Satyagraha i Sør-Afrika var han på detaljer kampene i indianerne til å kreve sine rettigheter, og deres motstand mot undertrykkende lovgivning og utøvende tiltak, for eksempel ileggelse av en avstemning skatt på dem, eller erklæring fra regjeringen at alle ikke-kristne ekteskap skulle tolkes som ugyldig. I 1909, på en reise tilbake til India, Gandhi forfattet en kort avhandling med tittelen Hind Swaraj eller Indian Home Rule, hvor han alt, men innledet kritikk, ikke bare av industrielle sivilisasjon, men av modernitet i alle dens aspekter.
Gandhi tilbake til India i begynnelsen av 1915, og var aldri å forlate landet igjen med unntak av en kort tur som tok ham til Europa i 1931. Selv om han ikke var helt ukjent i India, Gandhi fulgte rådet hans politiske mentor, Gokhale, og tok den på seg til å skaffe seg en fortrolighet med indiske forhold. Han reiste mye i ett år. I løpet av de neste årene, var han å bli involvert i en rekke lokale kamper, for eksempel ved Champaran i Bihar, der arbeidere på indigo plantasjer klaget over undertrykkende arbeidsforhold, og i Ahmedabad, hvor en tvist hadde brutt ut mellom ledelsen og arbeiderne på tekstil Mills. Hans intervensjoner tjent Gandhi en betydelig omdømme, MahatmaEller ‘Great Soul’. Når ‘forstyrrelser’ brøt ut i Punjab, som fører til massakren av en stor mengde av ubevæpnede indianere på Jallianwala Bagh i Amritsar og andre grusomheter, skrev Gandhi rapporten fra Punjab kongressen Inquiry komiteen. I løpet av de neste to årene, Gandhi innledet ikke-samarbeid bevegelse, som oppfordret indere til å trekke seg fra britiske institusjoner, for å gå tilbake utmerkelser tillagt av britene, og for å lære kunsten av selvtillit; om den britiske administrasjonen ble på steder lammet, ble bevegelsen suspendert i februar 1922 da en score på indiske politimenn ble brutalt drept av en stor folkemengde på Chauri Chaura, en liten by i De forente provinser. Gandhi selv ble arrestert kort tid etterpå, prøvde etter anklager om oppvigleri, og dømt til fengsel i seks år. På The Great Trial, som det er kjent for sine biografer, Gandhi leverte en mesterlig tiltale av britisk styre.

På grunn av hans dårlige helse, ble Gandhi løslatt fra fengsel i 1925. I løpet av de neste årene, han jobbet hardt for å bevare hindu-muslimske relasjoner, og i 1924 observerte han fra sin fengselscelle, en 21-dagers faste når hindu-muslimske opptøyer brøt ut på Kohat, en militær kaserne på Northwest Frontier. Dette skulle være hans mange store offentlige faster, og i 1932 var han til å starte den såkalte Epic Fast til døden, fordi han tenkte på “separate electorates” for de undertrykte klassen av hva ble deretter kalt Untouchables (eller Harijans i Gandhis ordforråd, og dalitene i dagens språk) som en retrograd tiltaket ment å produsere permanente avdelinger innen hinduistiske samfunnet. Gandhi tjent fiendtlighet Ambedkar, lederen av Untouchables, Men få i tvil om at Gandhi var oppriktig interessert i å fjerne alvorlige funksjonshemminger som de led, akkurat som ingen tvil om at Gandhi aldri akseptert argumentet om at hinduer og muslimer utgjør to separate elementer i det indiske samfunnet. Dette var noen av bekymringene mest fremtredende i Gandhis tankene, men han var også å sette i gang en konstruktiv program for sosial reform. Gandhi hadde ideer – det meste lyd – på hvert emne, fra hygiene og ernæring til utdanning og arbeid, og han nådeløst forfulgte sine ideer i en av de mange avisene som han grunnla. Faktisk ble Gandhi kjent for noe annet i India, ville han likevel bli husket som en av de viktigste figurene i historien av indisk journalistikk.

I begynnelsen av 1930, da den nasjonalistiske bevegelsen ble gjenopplivet, den Kongresspartiet, den ledende kroppen av nasjonalistisk mening, erklærte at det nå ville være fornøyd med intet mindre enn full uavhengighet (Purna Swaraj). Når fanfare var utstedt, ble det Perforce nødvendig å starte en bevegelse av motstand mot britisk styre. 2. mars Gandhi adressert et brev til Viceroy, Herre Irwin, informere ham om at hvis indiske krav ble oppfylt, ville han bli tvunget til å bryte “salt lover”. Forutsigbart, ble hans brev mottatt med forvirret underholdning, og følgelig Gandhi satt av, på tidlig morgenen den 12. mars med en liten gruppe tilhengere mot Dandi på sjøen. De kom dit på 5 april: Gandhi plukket opp en liten klump av naturlig salt, og så ga signalet til hundretusener av mennesker til tilsvarende trosse loven, siden britene utøvd monopol på produksjon og salg av salt. Dette var begynnelsen på sivil ulydighet bevegelse: Gandhi selv ble arrestert, og tusenvis av andre ble også trukket inn i fengsel. Det er å bryte denne fastlåste situasjonen som Irwin ble enige om å holde samtaler med Gandhi, og senere den britiske enige om å holde en rundebordskonferanse i London for å forhandle om mulige betingelser av indisk uavhengighet. Gandhi gikk til London i 1931 og møtte noen av hans beundrere i Europa, men forhandlingene viste mangelfulle. Da han kom tilbake til India, ble han igjen arrestert.

For de neste årene, ville Gandhi bli involvert i konstruktiv reform av det indiske samfunnet. Han hadde sverget på å gjennomføre salt marsjere at han ikke ville gå tilbake til Sabarmati Ashram i Ahmedabad, hvor han hadde gjort sitt hjem, hvis India ikke oppnå sin uavhengighet, og på midten av 1930-tallet etablerte han seg i en avsidesliggende landsby i dødt sentrum av India, ved navn Segaon [kjent som Sevagram]. Det er denne obskure landsbyen, som var uten strøm eller innlagt vann, som Indias politiske ledere gjorde seg til å engasjere seg i diskusjoner med Gandhi om fremtiden for uavhengighetsbevegelsen, og det er her han fikk besøkende som Margaret Sanger, den kjente amerikanske talsmann for prevensjon. Gandhi fortsatte også å reise over hele landet, ta ham hvor hans tjenester var nødvendig.

Et slikt besøk var til Nordvest Frontier, hvor han hadde i den imponerende Pathan, Khan Abdul Ghaffar Khan (kjent av den inntagende begrepet av “Frontier Gandhi”, og andre ganger som Badshah [kongen] Khan), En sterkt elev. I begynnelsen av andre verdenskrig, Gandhi og Kongressen ledelse antatt en posisjon nøytralitet: Mens tydelig kritisk til fascisme, de kunne ikke finne det i seg selv for å støtte britisk imperialisme. Gandhi ble imøtegått av Subhas Chandra Bose, som hadde fungert som president i Kongressen, og som tok til den oppfatning at Storbritannias øyeblikks svakhet var Indias øyeblikk av muligheter. Når Bose løp for president i Kongressen mot Gandhis ønsker og seiret mot Gandhis egen kandidat, fant han at Gandhi fortsatt utøves innflytelse over kongressen Arbeidsutvalget, og at det var nesten umulig å kjøre Kongressen om samarbeid mellom Gandhi og hans tilhengere kunne ikke skaffes. Bose tilbudt sin oppsigelse, og kort tid etterpå var å gjøre en dramatisk flukt fra India for å finne støtte blant japanerne og nazistene for sine planer om å frigjøre India.